Handlingsteksten tar for gitt at det brukes en kanne med vann som helles i et fat. Men i bønnen fremkommer elementer fra oldkirkens dåpspraksis som viser til noe mer. Å bli døpt var å senkes ned i dypet, til kaoskreftene, for å dø, for så å gjenoppstå med Kristus. For å styrke dåpskandidaten i kampen mot ondskapens krefter, ble han smurt inn med olje, lik gladiatorene før de gikk til kamp. Hentydningene i teksten blir utydelige når man ikke kjenner til tidligere dåpstradisjoner.
Så lenge dåpen foregikk i en sjø, elv eller bekk kunne ikke dåpsvannet "fanges". Noe annet ble det når man fikk et basseng eller kum. Dåpsvannet kunne da ble sett på som noe spesielt, noe som var innviet, - noe som hadde kraft. Det ble behandlet på en spesiell måte. Etter dåpen ble vannet ført til jorden via et hull i dåpsbassengets bunn, eller vannet ble helt via et avløp hvor også andre hellige rester tok veien (piscina).
Til tider har dåpsvannet blitt sett på som så hellig og kraftfullt at det bare har blitt skiftet enkelte ganger. Vannet har blitt tatt vare på, bl.a. ved at døpefonten fikk et lokk. Lokket kunne også tjene som beskyttelse, slik at det ble vanskeligere å stjele vann fra døpefonten til hekserier. Et tungt lokk må heises opp. Da har man også fått en baldakin som markerer dåpsstedet.
